Et gløtt i historien...
1. 1977: Klubben blir stiftet
Og folket talte:
Vi drar til fjells på befaringer,
og samler gode erfaringer.
Så kan vi komme sammen
i munter fryd og gammen.
Og sikkerhet er viktig,
vi vil jo klatre riktig.
Og etter hva vi hører, så vil folket ha en fører.
Det er 13. oktober 1977,
klubben anses stiftet nu.
2. 1978: Kalken kommer
Ingeborg og Svein la ut i verden:
De ville inspisere ferden
til klatrere i fjellet.
Og det var rene hellet,
for der sto gutta med hver sitt bein
midt i grom-ruta til Svein!
Og Ingeborg rettet blikket
mot klatrerne og kikket:
Men de klatrer med hvite hansker,
det må da skape vansker.
De er noen orntlie fjols, du,
jeg tror den ene er Kolsru'.
Jeg skal flå de svina, sa Svein,
og brekke hvert bidige bein.
De kalker i ruta mi,
nå skal de jaggu få svi!
Da hanen gol for tredje gang,
la Svein opp Blåmannsvikdalen i sprang.
I teltet fant han, innerst inne,
to poser kalk han beslagla i sinne.
I leirens ruiner stod lamslåtte gutter:
Dere skal få leve hvis dere slutter
å kalke i ruta mi, sa Svein
og forlangte at de skulle vaske den rein.
3. 1983: Den gamle hytta blir bygget
Slik talte folket:
Til fjellene er det mange mil,
og mange har ikke egen bil.
Vi trenger en hytte for lørdagskosen,
så slipper vi Gore-Tex på soveposen.
Da hytta var ferdig, bar 20 mann
den til Grøtfjordens værbitte strand.
Og mens fjorden frøs,
ble den lagt i et fjøs
for å tæres av tidens tann.
Da våren kom, var den merket av sopp.
Helikopteret tok den og fraktet den opp.
Den ble reist på plassen
under Zapffes tind i vest.
Ved siden av stod dassen,
og alt var klart til fest.
4. Alle år: Førerkomiteen blir nedsatt
Noen sa saken er grei:
Vi finner alltids en vei.
Alle klatrer der de vil,
og det er alt som skal til.
Andre sa hvor vanskelig det var
å ikke følge kjente fotefar:
Med fører går det greit og fort,
da roter man seg ikke bort.
Og Stein sa stille
at det var jo det vi ville.
Klubbens mening var
å få en fører klar.
Men Fanden, det dyret,
var medlem av styret.
Han foreslo en komite.
Og det var det.
5. 1985: Den nye hytta blir bygget
En vårdag sa snekkeren Sjur:
Jeg rusler meg en tur.
Til Zapffes tind gikk ferden.
Fra toppen så han på verden.
Men det han så ble ingen spøk,
for han så ild, og han så røk.
Og hjemme kunne han bekjenne:
Vel var hytta fuktig, men den kunne brenne.
Det var ille,
sa Stein stille.
Nå har vi ingen hytte,
men en dass til ingen nytte.
Men snekkeren Sjur tok ordet og sa:
Kanskje det hele er bra.
For vel var hytta dårlig spikra,
men den var godt forsikra!
Så kom den nye hytta på plass
med utsikt gjennom vindusglass
- og utedass
- et rent palass.
6. 1987: Zapffe blir æresmedlem
Håvard tok ordet og sa som så:
Jeg mener vi må
ha en som kan være
vårt forbilde, en vi kan ære.
Det er Zapffe som var
vår åndelige far.
Han påpekte sportens absurditet
og klatreopplevelsens mangfoldighet.
Han var den første som satte ned foten
og prekte naturvern før det kom på moten.
Spor skal settes i ord
- ikke i jord.
Zapffe er vårt felles eksempel.
Vi bør reise ham et tempel.
Vi kreerer gubben
til æresmedlem i klubben.
En med så mang en god historie
fortjener å få en glorie.
Vi kaller ham St. Peter Wessel Zapffe
og byr på konjakk med en kopp kaffe.
7. 1997: Gratulerer med jubileet
Ja, det er svært så tiden går,
nå er vi alt blitt tyve år.
Hva har vi gjort i alle årene –
klatret og løftet oss selv etter hårene?
Vi har skaffet oss minner fra vinter og sommer
Noe å minnes i åra som kommer.
Klatreopplevelser setter spor,
dypt i minnet og ofte i ord.
Gratulerer med Høyt i Nord!
Ben Johnsen: Prolog til Tromsø klatreklubbs 20 års jubileum, 1997.