Ulykkesrapport fra Hollenderan

Årsakene til dødsulykken på Hollenderan i juni er nå klarlagt.  Ulykkesrapporten kan leses her.

Brødrene Mats og Stian Hustad Håpnes omkom i en tragisk rappellulykke i Hollenderan ved Tromsø 17. juni 2009.  NKF har utarbeidet en rapport om ulykken som munner ut i følgende konklusjon og anbefalinger.

Konklusjon

Ulykken skjedde fordi de to klatrerne valgte å bruke et fast installert rappellfeste der en kritisk svakhet var skjult for visuell inspeksjon. Andre faktorer ved festet, spesielt en kraftig dimensjonert og praktisk talt rustfri stålsjakkel i opphengspunktet, samt et redundant nylontau, bidro til å gi inntrykk av at festet var vesentlig mer solid og nyere av dato enn det i virkeligheten var.  Resultatet var at svakheten ikke ble oppdaget, til tross for høy grad av aktsomhet fra klatrernes side.   

Festet i seg selv var ikke-redundant.  Annen reservesikkerhet var heller ikke til stede, og dermed var det ingen systemledd igjen til å fange opp fallet da hovedvaieren sviktet.  Siden begge klatrerne var inne på ett og samme forankringspunkt, ble begge to trukket med i fallet.

Erfaringer

Hensikten med rapporten har vært å avdekke hendelsesforløp og årsaker så langt dette lar seg gjøre, ikke å ta stilling til eventuelle ansvarsforhold.  Men det er verd å framheve noen få momenter som kan bidra til å hindre liknende ulykker i framtida.

1.    Redundans, reservesikkerhet, blir gjennomført som prinsipp i de fleste situasjoner under klatring, slik at menneskeliv ikke skal være avhengig av ett mekanisk ledd alene.  I forbindelse med rappellfester er dette spesielt avgjørende, fordi klatrerne er 100 % avhengig av at festet holder hver eneste gang det brukes.

2.    Permanente rappellfester og andre hovedforankringer må konstrueres med full redundans i alle ledd, og på en slik måte at komponentene så langt mulig er tilgjengelige for visuell inspeksjon og testing.

3.    Udokumenterte rappell- og toppfester må ikke brukes uten å sørge for reservesikkerhet.  Den vanlige praksisen med å ha en tilleggsforankring som fjernes før sistemann går ut, må vurderes svært kritisk, og uansett kombineres med aggressiv testing av festet.  Aggressiv testing av vaierfester er likevel problematisk, fordi det kan lede til brudd i enkelttråder og dermed svekke vaieren uten at dette nødvendigvis blir oppdaget.

4.    Klatreområder som Hollenderan, som har mye trafikk og som i større eller mindre grad er tilrettelagt for klatring gjennom utgivelse av førere og installasjon av sikringspunkter og andre fasiliteter til felles bruk, bør underlegges et mer systematisk program for ettersyn.  Faste installasjoner i fjellveggene bør dokumenteres, etterses og vedlikeholdes periodisk.  I tillegg bør det legges mer systematisk innsats i å fjerne eldre og utgått utstyr enn det som er mulig i ikke tilrettelagte områder.

5.    Faste forankringer har vært plassert i fjellet gjennom mange tiår, av mange ulike aktører, enkeltpersoner så vel som organisasjoner, både på kjente og ukjente steder og i svært mange tilfeller udokumentert.  I realiteten er det umulig å holde oversikt og tilsyn med alle disse, og det finnes heller ingen organisasjoner med evne til å ta på seg et slikt ansvar.  Derfor må det ligge høyt i alle klatreres bevissthet at enhver fast forankring kan svikte.