Turen er lengre enn mange forestiller seg. De nakne tallene er 16 km og 2800 høydemeter fra Rekvika til Slettneset, og i hvert fall 5 av kilometerne byr på luftig og/eller omstendelig klyving. På sommerføre bør et vanlig taulag regne med to lange dager. Det går an å bryte opp traversen i 3 til 5 etapper som kan gås hver for seg som dagsturer. Flere steder er det også mulig å ta snarveger hvis det blir for tidkrevende å gå oppom alle toppene.
Det er blitt satt «rekorder» på Ersfjordtraversen, og de raskeste har gjort unna hele turen på mindre enn 6 timer. Hvor «den offisielle» rekordløypa egentlig går, kan nok variere litt. Et alminnelig minstekrav er å være oppom minst alle topper som har høyde eller vises på kartet, men selv det åpner for en del snarveger. Til gjengjeld er det knapt noen som har gått den «helt ekte» traversen med besøk på hver minste pinakkel, så derfor blir det en relativ sport å sette rekorder. Det er heller ikke noe vi vil oppfordre til, for Ersfjordtraversen er en krevende og til dels utsatt tinderangel. Litt ro i rumpa er viktig for både sikkerheten og opplevelsen.
Historien
Ersfjordtraversen kunne like gjerne vært kalt Zapffetraversen, for halvparten av toppene langs ruta ble først besteget av Tromsøs store filosof, forfatter og tinderangler Peter Wessel Zapffe, forhenværende æresmedlem av Tromsø klatreklubb: Hollenderan, nå Zapffetoppen, i 1926, Storstolpan i 1927, Skamtind i 1928 og Revbergtind i 1930. Men historien er lengre enn som så. Blåmannen fikk sin varde allerede tidlig på 1870-tallet, satt opp av folk fra daværende Norges Geografiske Opmaaling. Varden vi ser i dag er bygd av geodeten Kåre Klingenberg i 1904. Klingenberg var også - så vidt vi vet - den første til å gå over vestegga på Blåmannen til Hollenderan, til og med på en regnværsdag.
Sikkert nok er også andre biter av traversen gått i forbindelse med bestigningene på 1920-tallet, men så vidt vites var Sjur Nesheim og Johnny Lauritzen de første som forsøkte seg på hele turen i en smell. Det skjedde på vinterføre i april 1976, og Sjur skrev om turen i en artikkel i Nordnorsk magasin [2] like etterpå. De to startet i Rekvika og kom så langt som til Melketind, der de bøyde av mot Rautind og gikk ned Blåmannsvikdalen. Som Sjur skriver: «Enorme skavler og mye grynning strakk vår planlagte todagerstur til tre dager. Men todagers frysetørra kost lar seg dessverre ikke strekke». Eller: «Kalde føtter kan gå like langt som varme føtter; tomme mager kan ikke gå like langt som fulle mager - særlig ikke hvis underlaget er kalde føtter.»
Den første til å gå traversen i sin helhet var Frode Guldal, som fullførte den på en lang dag den 1. september 1978. Frodes nokså nøkterne turbeskrivelse avsluttes av den tørt definerende og nå klassiske bemerkningen: «Eg brukte ikkje taug, men ein må ha det med.»
Utstyret
Og ja, tau vil nok de aller fleste ha med seg, i tillegg til noen få sikringsmidler i vanlige størrelser og drikkevann for strekningen Rekvika - Melketind. Selv om de dristigste har gått hele traversen usikret, vil de fleste finne trøst og trygghet i et tau på opptil 6-10 passasjer undervegs langs den «ekte» ruta, litt avhengig av vegvalg og personlig legning.
Flere steder langs traversen står det mer eller mindre improviserte rappellfester med gamle slynger. Styrken på disse er alltid usikker, så gjør dagens gode gjerning ved å fjerne (og ta med ned!) de gamle slyngene før du henger opp nye. Da unngår vi forsøpling av traversen.
Turen
Turen kan gås i begge retninger, men den vanligste løsningen er å starte i Rekvika.
Her er turen beskrevet i denne retningen, oppdelt i 4 etapper som kan gås hver for seg, og tilpasset sommerføre. Vinterstid kreves mer taubruk og mer tid.
Høyder undervegs: Nakne tall står angitt på kartet; de med «ca» foran gjør ikke og er bare gjettet fra høydekurvene.
Etappe 1, Skamtind - Storstolpan
[3]
Ersfjordtraversens fineste del? Skamtind helt i vest sett fra ryggen mot 866.
Start ved den innerste snuplassen i Rekvika. Herfra går det en tursti opp mot Skamtindens høyeste topp (884), med litt klyving de siste 20 meterne. Pust ut, og si hei til Peter Wessel Zapffes varde fra 1928. Klyv ned igjen, og gå et par hundre meter over til den andre varden på Skamtind (863 m). Her begynner den egentlige traversen med 50 meter grei, men litt utsatt klyving nedover til ei stor hylle med et litt ruskete rappellfeste. Slynga på toppen vitner om at enkelte foretrekker tau også på vegen ned til rappellfestet. Fra rappellfestet er det fulle 50 meter med delvis luftig rappell ned til foten av veggen. Utgangen er litt skjev; pass på å holde langt nok i retning Tromvik i starten.
Variant: Rappellen kan unngås ved å gå ca 50 høydemeter ned og tilbake mot Rekvika fra 863-toppen. På kanten ut mot Skamtinddalen, rett under de bratteste topphamrene, står det en varde. Den markerer startpunktet for en travers som går på smale gresshyller tvers gjennom hele nordveggen på Skamtind - litt nedover først, og så horisontalt bort til punktet der rappellen lander. Vante tinderanglere kan gå denne traversen trygt uten tau så lenge føret er tørt.
Fra punktet der nordveggtraversen og rappellen møtes, går det greit langs brei egg med et par morsomme riss- og svaopptak til en liten topp (ca 810) med en prominent sørvegg. En snarveg fører langs et smalt og litt eksponert hyllesystem under denne veggen, ut mot Ersfjorden, men ekte traversører holder seg på toppen. Østsiden av 810 går i stup og skrenter, så for å komme videre følges ryggen utover mot Finnkjerka et lite stykke, over et luftig punkt og litt videre før man skrår tilbake mot Ersfjorden igjen for å komme tilbake på hovedegga.
Retur: Herfra er det også greit (men kronglete) å gå ned rundt Finnkjerka til Rekvikdalen og Rekvika. Hold høyt oppunder fjellveggen til å begynne med for å unngå stupene og den verste blokkura, og fall av mot vannet (316) når du kommer ned mot selve Finnkjerka. Finnkjerka (683) kan klyves fra denne siden.
Fra foten av 810 følger 500 meter med fin balansering over fine flog fram til en liten topp så vidt over 700 meter, der ryggen smalner inn til ei bratt knivsegg. Finn fram tauet og rappellér ned 50 meter, gå gjennom et hull og nyt en drikkepause i Ersfjordtraversens flotteste sofa, med beina fritt sprellende høyt over fjordspeilet. Når tørsten er slukket, følger morsom, om enn litt mosete klyving opp til høyde 754, der egga for et øyeblikk oppløser seg i store grusflanker.
Snarveg: Om dagen skulle bli lang, er det mulig å kortslutte Storstolpan herfra og ta snarvegen like til Store Hollendaren via vannene som mater Myrneselva. En tilsvarende snarveg, litt høyere opp og litt kortere, kan tas fra ryggen rett før foten av Storstolpan.
Selve traversen fortsetter opp grusflanken til ryggen smalner igjen. Egga videre over 866 og fram mot Storstolpan er kanskje den aller fineste delen av Ersfjordtraversen, med luftig og flott balansering over bratte vegger på begge sider. Et lite hakk midt på ryggen er såpass utsatt at en del vil foretrekke sikring, noe en gammel, gjensatt bladbolt vitner om.
Retur: Fra et punkt på grusryggen på ca 820 meter, omtrent midt mellom 754 og 866, går det en retur ned til Rekvikdalen. Vegen går i sikksakk nedover og kan være litt vrien å finne når man kommer ovenfra.
Fra foten av Storstolpan er det to mulige vegvalg. Renna direkte opp mot toppen byr på bratt og ganske osjat klyving opp til grad 3 eller vel så det. Et betydelig lettere, men litt lengre vegvalg er å gå et par hundre meter nord og litt ned og så spinne opp ei markert grusrenne til nordflanken på Storstolpan. Fra kanten følges fine trappetrinnssva og så litt småklyving opp til toppen (974) og traversens nest fineste utsikt.
(Zapffe ble ikke like imponert i 1927: «Vi besteg Storstolpen som utmerker sig ved hærskarer av pinnakler, opstillet i pyntelige rader rundt omkring, men altsammen er sprukkent og faldefærdig, saa man blir likesom ikke rigtig glad i det. Det er nok storartet og dystert, og eksponert ogsaa, - men man kommer ikke gjerne igjen.»)
[4]
Renna opp på Storstolpan, slik den så ut en vennligsinnet marsdag i 1987.
Etappe 2, Storstolpan - Revbergtind
Fra toppen av Storstolpan følges toppen av flanken videre mot «Småstolpan», eller hva vi skal kalle den iøynefallende rekka av pinakler nordover i retning Humpen. Traversen går via den nærmeste og høyeste av dem (ca 960). Opp på denne hjørnestolpen er det litt kranglete klyving mellom store steinblokker. Deretter følger ytterligere 2-3 pinakler (930) østover, gradvis lettere og lavere helt til egga flater ut i en grusrygg mot Store Hollendaren. Hold stimen opp gjennom blokkura til toppkammen på traversens nest høyeste, og innta etappens halvvegssjokolade på Store Hollendarens høyeste «panikkel» (1017). De siste par meterne er nokså luftige og byr på en vill åpenbaring av Storvatnet.
Videre mot Revbergtind går det stort sett i ur og baks et sted mellom Grøtbreens øverste is og selve toppryggen. Det er nok på denne strekningen de ortodokse traversørene utviser mest slendrian med pinakkelbesøkene, og stort sett ser vi mellom fingrene med dem som slurver med ett og annet høydepunkt langs Grøtbreen. Men fra høyde 936 er det ingen nåde lenger. Herfra er det gåing og lett småklyving over høyde 911 og like fram til Revbergtinden (964).
Retur: Både fra Revbergtinden og fra 936 er det grei gåing ned til Søre Kråa og Vågen. Sommerstid, uten stegjern, går også returen fra Store Hollendaren rundt østsiden av Grøtbreen, eller det lille som er igjen av den.
Snarveg: Traversens tredje etappe kan være et tidkrevende prosjekt. De som måtte ha hastverk med å nå Hollenderhytta før høstmørket, finner en betydelig raskere nødløsning ved å gå ned til vannet (365) og deretter opp over Styrmannstinden til hytta.
Etappe 3, Revbergtind - Grøtfjordskaret
[5]
Bratt klyving ned fra den vestligste og høyeste Brattbergtinden.
Fra skaret NØ for Revbergtinden går det greit opp en grusbakke mot vestre Brattbergtinden (836), med et lite, bratt opptak ved et hakk før toppen. Brattbergtinden består av tre pinakler, gradvis lavere og luftigere fra vest mot øst. Egga ned fra den vestre er bratt, skarp og litt eksponert, men ikke vanskelig. Deretter følger grei gåing over en hump på ryggen før morsom og litt luftig klyving leder opp til den midtre pinakkelen (ca 800). Vegen ned igjen er bratt og temmelig utsatt, og et kort tau kommer godt med. Det står litt ymse rappellfester på de mest utsatte stedene. Her som alltid: Fjern gamle slynger og erstatt med nye.
Tredje, østre Brattbergtindpinakkel (ca 760) er den minste og bratteste av dem alle. Sett fra midtre pinakkel framstår den som en infam omveg, siden vegen videre rundt foten av den er lett og snar. Men denne dobbeltpinakkelen ses tydelig fra vegen, så man kan skaffe seg en treffsikker replikk til seinere vegkantprat ved å gå opp til toppen av renna mellom hornene og så klyve opp på begge. Tau anbefales på den høyeste.
Etter på denne måten å ha pinakkelbesoklet seg selv to-tre ganger, går vegen greit over det som muligens må regnes som den fjerde Brattbergtinden (780) og videre fram til det bratner opp mot Melketindegga. Et grettent og uestetisk opptak fører opp på egga, og så er det motorveg hele vegen over Melketind (895) og ned til salen før Styrmannstind, der det i vennlige somre kan passe å kjøle seg ned med et bad i kulpen. Så følger et jump over hakket ved foten av Styrmannstind og fin klyving oppover mot toppen (955). Fra etappemålet i Grøtfjordskaret er det en kort spasertur ned til den beste plassen i livet og Tromsø klatreklubbs stolteste klenodium, Hollenderhytta [6].
Retur: Fra Grøtfjordskaret går det vardet sti ned til Vågen. En litt mer eventyrlysten retur - kanskje mer passende for en annen anledning - går via hytta og ned Blåmannsvikdalen.
Etappe 4, Grøtfjordskaret - Blåmannen
[7]
På veg mot finalen: i raske klyv opp øverste del av vestegga på Blåmannen.
Fra Hollenderhytta og Grøtfjordskaret er det to veger opp på traversens historiske juvel, Zapffetoppen (1016), den høyeste av Hollenderan - altså Hollenderan i flertall, til forskjell fra Store Hollendaren i entall. (En parentes om denne navneforvirringen er på sin plass her. Zapffe skriver følgende om førstebestigningen: «Det bemerkes at der ikke findes anstendige karter over disse egne. Der er saaledes 3 topper som befolkningen kalder Hollenderen, ordnet familievis, befolkningen altsaa, bare ikke den som kaldes saa på kartet. Hvilken av disse fire det var vi besteg, kan jeg ikke gi mig til at forklare. Det var altsaa en av dem.»)
Begge vegene opp er forenlige med traversens grunnide og fasit, men det er ingen tvil om at Zapffeegga er betydelig finere enn Zapfferenna. Sistnevnte kjennes likevel - tross mye svært dårlig sammenskrudd fjell - mindre utsatt å gå uten tau for dem som har hang til slikt. På vinterstid er selvsagt renna den opplagte løsningen.
Opp langs Zapffeegga (3+) er det vanlig å sikre 2-4 taulengder, litt avhengig av hvor vegen legges. En variant er å klatre selve egga helt opp til det markerte hakket som utgjør toppen av Zapfferenna. En annen og raskere er å «gå av» etter to taulengder, omtrent halvvegs oppe. Vegen videre krysser Zapfferenna og faller sammen med enkleste løsning videre for dem har klatret selve renna opp hit: Følg markerte gress- og grushyller skrått oppover mot høyre (sør), helt ut til et punkt rett over toppen av det store svaet. Herfra ledes man naturlig opp i litt brattere klyving langs ramper og hyller til foten av den lille, avsluttende renna på 15-20 meter opp til toppryggen. Fra den store hylla under renna er det også mulig å få seg en liten taulengde med fin firerklatring direkte mot toppen, som er pent dekorert med en liten steinoppstabling fra 1926, signert Zapffe selv.
Fra Zapffetoppen burde vel traversen gått over alle de andre toppene i Hollendermassivet, men det blir for mye av et kursavvik. Ikke en gang de opplagte - Keisingen, Lanterna og Styrhuset - er det så mange som tar med seg. I stedet settes kursen direkte for desserten, Blåmannsegga og Blåmannen (1044), Kvaløyas og traversens høyeste. Gå ura ned til toppen av Lanternerenna, sig litt ned og fortsett over nordryggen på Styrhuset til det åpner seg nedover mot vestegga på Blåmannen. Hold et godt stykke mot høyre (sør) på vegen ned hit, for å unngå ukomfortabelt bratte sva og skrenter.
Selve Blåmannsegga byr på vedvarende morsom klyving, på 2-3 steder utsatt nok til at en del vil finne fram tauet. Cruxet på egga er det store hakket, ca 30 meter dypt. Gjensatte rappellslynger forteller sitt, men for de stø på foten er det mulig å klyve ned. Fra kanten går du litt tilbake og så et lite stykke nedover på nordsiden. Fra ei hylle med et par store blokker (rappellslynger) går vegen ned gjennom et hull mellom blokkene og videre ned en kort, liten vegg. Gå ut på sørsiden av hakket, opp et stykke og så opp på egga igjen for å komme videre mot toppen (1044). Her er det tid for å beundre kaptein Klingenbergs varde fra 1904 og utsikten mot byen. Bukk og smil til den velfortjente applausen fra alle toppturistene som har kommet opp normalvegen, for herfra er det vardet sti og bare vennligsinnet gravitasjon helt ned til du kan bryte målsnora i vegkanten nede på Slettneset ved Kaldfjorden. Sprudlende dusj og forfriskninger venter!
Retur: Ikke nødvendig. Du er i mål!
| Vedlegg | Størrelse |
|---|---|
| 20130818 14 Ersfjordtraversen.jpg [3] | 624.95 KB |
| 19870321 07 Bent.jpg [4] | 406.91 KB |
| 20080720 13 Brattbergtind.jpg [5] | 527.59 KB |
| 20130831 58 Blåmannsegga.jpg [7] | 622.69 KB |
| Kvaløytraversen.PDF [2] | 249.41 KB |