Grete Kongsbakk er med i klatrelaget RettOpp i Tromsø. De møtes en gang i uka året gjennom. I vintersesongen gjerne i innendørshallen, i sommersesongen ute i naturen. Det er i seg selv ikke så underlig. Hvis det ikke hadde vært for at alle deltakerne er sterkt svaksynte eller blinde.
Grete har klatret lenge. Nå hjelper hun Kristin med å finne passende sko. De prøver ulike typer og størrelser før de kommer frem til et par som sitter så stramt som de skal, men uten å klemme. Så er det selen. Den må være riktig dimensjonert i tillegg til at den må tas korrekt på og lukkes forsvarlig. Grete henter ned fra stativene, og henger opp igjen. Finner nye varianter som passer bedre. Sikkerhet er første bud når du skal høyt opp, og detaljer er avgjørende. Sjekk og sjekk igjen.
Kristin har klatret et år, og det har gitt mersmak. Men i dag har hun tenkt å være sikrere på seg selv og prestere bedre enn forrige gang, sier hun. Nå vil hun helt opp. Hun rister smilende på hodet ved tanken. Kjenner på spenningen. Tråkker forsiktig av seg litt uro i kroppen. Nå går hun fra påkledningsrommet og gjennom gangene. Bak henne kommer Roger Riise i raskt trav med den hvite stokken foran seg. Tempoet er så raskt at det nesten er skremmende.
For Anne Lise er det første gang i hallen. Hun er forventningsfull der hun står ferdig kledd og er klar. Hun har tenkt at dette kunne være noe for henne. En aktivitet å leve med over tid.
Det er mange her idag. Aldersfordelingen er som på klatredager flest: Bred. Klatring er en sport som inkluderer alle aldersgrupper, og det er ikke minst denne gruppen et bevis på. Den aller yngste jenta er såvidt i tenårene, mens de eldste er et sted mellom 50 og 60. Noen har med seg egne sikrere, men noen av de blinde sikrer også hverandre. Dessuten har de en egen instruktør til stede, Birgit Nesheim.
Graden av synshemming i gruppen varierer. Noen ser ingenting, noen ser lys, noen ser skygger og noen ser smale spalter av omgivelsene. Blindeforbundet opererer med tre grader av blindhet, den samme inndelingen som man bruker i WHO, verdens helseorganisasjon. Det er Sosialt blind, Praktisk blind og Totalt blind. Grete er sosialt blind. Det betyr at hun må ha ting helt nært for overhodet å kunne skjelne dem. Når du er praktisk blind, betyr det at du i realiteten ikke har syn, men kun kan skimte lys. Er du totalt blind, er det mørkt.
Grete var 17 år da hun fikk vite at hun kom til å miste synet. Hun hadde atopisk eksem som satte seg på øyet, og det har stadig forverret seg. Det høyre øyet ser hun nå ingenting på, og det venstre har en svært usikker prognose.
- Men vi har jo et overlevelsesinstinkt, sier Grete. Det er mange faser i en slik prosess, og det går opp og ned, men så merker man at man klarer det, at det går an å leve med det. Det er en viktig erkjennelse å formidle, både til barn og voksne.
- Det var da jeg mistet synet, at jeg begynte å trene. Etter hvert er det blitt mer og mer klatring. Det er en ypperlig form for aktivitet. Jeg har fått veldig god balanse, så god at omgivelsene mine merker det. Det er positivt, for den er et sårbart punkt for synshemmede. Jeg er også blitt sterkere, smidigere og sikrere. Jeg stoler mer på kroppen min. Jeg mestrer den og jeg mestrer omgivelsene mine og livet mitt.
- Jeg strikker og syr og applikerer også. Det siste jeg har begynt med er å veve. Det er viktig å gi seg selv utfordringer slik at man er i en positiv utvikling hele tiden. Det er altfor lett å bli passivisert når man ikke ser lenger. Det gjelder både unge og gamle.
Undersøkelser viser for eksempel at barn som blir født blinde eller svaksynte, har en langsommere bevegelsesutvikling enn barn som ser. Det kommer av at mennesket henter størstedelen av informasjonen om omgivelsene sine fra synet, og når man ennå ikke kan gå, og ikke ser, pirres ikke nysgjerrigheten like mye som hos barn med normalt syn. Voksne som blir blinde kan også ende i en negativ utvikling. Det kan oppleves tryggere å sitte i ro enn å bevege seg. Kanskje er man redd for å skade seg fysisk, kanskje trenger man hjelp for å komme til seg til steder man kan utfolde seg trygt, og kanskje trenger man hjelp til å gjennomføre det man skal gjøre. Samfunnet i dag er blitt mer og mer visualisert, mens våre andre sanser som lukt og følelse er blitt privatisert og intimisert.
Grete sikrer. Hun står og holder godt grep i tauet mens Kristin er på vei opp. Kristin klatrer overraskende sikkert fra tak til tak. Fingrene leter etter grep, føttene også, og når hun finner det, stoler hun på at det holder, og går videre. Kristin kommer raskt så høyt at Grete ikke kan se henne klart lenger. Nå kan hun ikke veilede henne til riktige grep. Hennes skarpe visuelle rekkevidde er bare noen få meter. Herfra må Kristin greie seg selv. Grete holder tauet fast og har ansiktet i retning veggen. Hun kjenner i stedet hvor hun har henne. Kristin fortsetter å gå.
Hun tar hånden i det øverste festet. Noen roper at hun er oppe. Hun kjenner etter. Så roper hun til Grete at hun kommer ned. Grete bekrefter. Så lener Kristin seg bakover og Grete firer henne jevnt og rolig til gulvet.
Kristin er fornøyd. Hun stråler. Dette kjennes utrolig bra. Det er en overvinnelse. Smilet går nesten rundt.
Anne Lise har også vært øverst oppe i den andre veggen. Hun ser ut som hun har tenkt å lette fra gulvet.
- Det er så deilig, sier hun. Det oppleves helt fantastisk. Det er godt i kroppen, rett og slett. Jeg er helt klart tilbake neste torsdag. Grete sier at nettopp det er noe av det flotte med klatring. At man får bevegelse, balanse og smidighet.
Det synes på henne at hun er i form. Hun er en av de mest aktive sammen med Roger Riise. Begge to har vært med helt siden etableringen av Rett Opp. - Vi har vært veldig aktive selv i organiseringen. Vi har betalt for instruktør selv, men vi har også søkt om støtte. Vi er virkelig motivert for dette og vi ser veldig gode resultater.
- Mestring er en utrolig viktig følelse å oppleve. Den gir vekst for enkeltindividet, og dermed kan man motivere både seg selv og andre videre. Klatringen har blitt en utrolig viktig del i livet mitt. Hvis jeg ikke får trent, ja, da.. , sier hun med et bredt smil.
Hun klatrer en rute før hun kommer ned og snakker litt til. Hun forteller at det kan være vanskelig for blinde å følge rutene slavisk siden de er fargemerket. Men noen ruter har også formmessig karakteristiske fester. Da er det enklere. De fleste blinde synes også gjerne at det er morsommere å klatre en rute som de kjenner, enn en som er helt ny. Da vet de hvor takene er og kan konsentrere seg mer om bevegelsen. Det gir en bedre opplevelse. Seende klatrere har det gjerne ikke på den måten. Men helsegevinsten er felles.
- Mange blinde kommer fort inn i en ond sirkel, man blir passivisert, og dette kan igjen føre med seg overvekt og tilhørende depresjon som følge av et stillesittende liv. Det vil vi motvirke, sier Grete. Vi prøver å gjøre kjent i nærmiljøet hva vi driver med. Det er en slags aktiv verving. Det er viktig å være synlige slik at potensielle blinde klatrere får vite om oss og at vi har et aktivitetstilbud til dem.
Jo tidligere man kommer i gang, jo bedre er det, sier klatreren Sjur Nesheim som var leder for prosjektet da det startet for noen år siden.
- Mestring avler mestring, sier han. Dette igjen forkorter læreprosessengir noe som gir ytterligere mestringsfølelse. Jo tidligere man opplever følelsen, jo større effekt har man av denne positive sirkelen.
Har han hatt stor glede av å se hvor nyttig klartingen har vært for dem som har vært med?
- Jeg ser at jeg er blitt både åpnere og friere, sier Grete. Jeg tør mer. Jeg er ikke begrenset. Jeg er ikke redd.